Toppen av dumhet? Hils på vaktbikkjevalpen.

Av alle berettigede spørsmål jeg kan stille meg selv med fokus på nåtiden, er dette et av de mest aktuelle:
Hvorfor velger jeg å utdanne meg til journalist, når et uvisst antall dyktige og erfarne vaktbikkjer må forlate postene sine verden over som følge av en bransje i krise?

Ingen vei tilbake
Jeg er tilhenger av å tenke muligheter. Se det positive i situasjonene. Og når jeg leser eller hører ordet «krise», tenker jeg at her er det forandringer på gang. Endringer som ryster mediestrukturen i kjernen. Forandringer smerter, sånn er det bare. Hjernene bak utallige synsinger og diverse kvalifiserte og ukvalifiserte spådommer mener å ha innsikten som i beste fall gir dem en illusjon av en plankebit å holde seg fast i etter medieforliset vi er midt oppe i.

Om vaktbikkjerollen
Jeg vil bli journalist fordi jeg mener at det er så viktig at noen har rollen som kritisk og profesjonell virkelighetsformidler. Som en ørliten brikke i det elefantastiskgigantiske (ja, fant på ordet nå) puslespillet som verden er, hvorfor i all verden lene seg tilbake og la livet passere, helt uengasjert, når man kan være med og gjøre en forskjell ved å mobilisere penn og tastatur i opplysningens tjeneste? Jeg er interessert i mennesker, sammenhenger, årsaker og virkninger, og jeg er veldig glad i å skrive. Naiv og idealistisk? Ja, sikkert. Det får være utgangspunktet mitt. Så får vi se.

På rett vei, forhåpentligvis
Om et år står jeg i begynnelsen av det jeg håper kan bli et interessant og utfordrende yrkesliv. Hvordan kan jeg passe på at jeg står best mulig rustet til å tre inn i den nye mediehverdagen?
Fagutdanningen jeg er halvveis gjennom, fokuserer mye på digitale medier. En nødvendighet, og noe jeg er veldig fornøyd med.

Student med forbedringspotensiale
Jeg er ikke tilhenger av tekstuell plankekjøring. Ei heller journalistisk vindsurfing, selv om det kanskje ikke er til å unngå i en del tilfeller. (Ikke ønskelig.) Når jeg plukker mine egne artikler fra hverandre, ser jeg noen svakheter som jeg vil gjøre noe med. Den ene klingen på skribenthalsen min har med kildebredden å gjøre. Kildeutvalget. Skal pareres med å bygge ut kontaktnettet, tenke alternative kilder, skrive tankekart og brainstorme med medstudenter.
Og hva er det egentlig som er saken her? Klart, tydelig, to-the-point. Må prøve å få spisset de vinklingene like ivrig som en skoletrøtt åttendeklassing spisser blyantene sine.

Utnytt den felles bevisstheten som internett er et speil av
Jeg har sittet noen kvelder og surfet meg gjennom diverse nettsider og blogger som tar for seg tanker om journalistens rolle i fremtiden.
Et tips til andre journalistikkstudenter; det finnes utrolig mange kvalifiserte synsere der ute. For deres egen tankevirksomhets skyld, ta en kikk. For eksempel på følgende blogg, som skrives av profesjonelle mediefolk fra flere europeiske land: Online Journalism Blog. Et av innleggene der, skrevet av Paul Bradshaw, lyder: How to be a journalism student. Jeg fant mange interessante tanker der, i tillegg til linker til andre blogger som handler om hva journalistikkstudenter i dag bør tenke på.

Hva jeg tenker om noen av tankene jeg fant, vil jeg komme tilbake til.

Hva tenker dere er viktig at en seriøs journalistikkstudent bør fokusere på under studietiden, faglig sett?